Nyheter / Aktiviteter

Gabriel Scott-Dagene 2011
25. - 28. August 2011
Torsdag 25. august Gabriel Scott salen, Rica Hotel, Grimstad kl 1900
Lørdag 27. august Høvåg Bedehus kl 1900
Sundag 28. august Høvåg kirke kl 1800
Last ned programmet her [PDF]

Treskoposten August 2010
Last ned [PDF]

Lars Verkets foredrag
Last ned og les Lars Verkets foredrag Gabriel Scott - Sørlandets første miljøverner [PDF]

Årsmelding 2009
Last ned og les Årsmeldingen for året 2009 [MS Word]

Treskoposten Februar 2010
Last ned Treskoposten [PDF]

Stein Gauslaas foredrag
Les Stein Gauslaas foredrag fra Gabriel Scott-dagene 2009: Last ned [MS Word]

Markus - the Fisherman godt mottatt
Lansering av den engelske oversettelsen av Gabriel Scotts "Kilden" ble godt mottatt i på Universitetet i Agder i dag. Pensjonist Per Kjell Kristiansen mener boken appellerer spesielt til unge. - Dette er en bok som forandrer liv. De unge i dag har så hastverk. Hele livet er flyktig. Det som er spesielt med denne boken er at den beskriver det norske landskap. Skjærgården i boken er til å ta og føle på. Dette har amerikanerne godt av å lese, forteller Per Kjell Kristiansen. Les mer på sornett.no

Les UiA-innslaget om lanseringen

Hovedtalere under Scott-dagene 2009   Februar 2009
er Stein Gauslaa, sjefredaktør i Agderposten og formann i Norsk Redaktørforening, og Notto R. Thelle, professor ved Universitetet i Oslo, begge spenstige talere og Scott- kjennere. Dagene arrangeres torsdag 27. august i Arendal og lørdag 29. og søndag 30. august i Høvåg. Nærmere omtaler av foredragsholdere og temaer kommer i augustnum- meret av Treskoposten. Sørlandets mange Scott-entusiaster har noe å glede seg til!

Det store spelet i Høvåg   Februar 2009
Det store spelet i Høvåg er en storsatsing av Lillesand kommune og Agder Teater basert på Jernbyrden del I av Gabriel Scott. Rune Belsvik har dramatisert stoffet. Mer enn 100 personer er involvert, med UiAs Anne Bjørkvik som produsent og Anne-Karin Hytten som instruktør. Blant skuespillere, sangere og musikere er Henrik Rafaelsen og Agnes Kittelsen, kjent blant annet fra Max Manus-filmen, Ole Geir Feste, Lars Emil Nielsen, Jens Olai Justvik og Asbjørn Arntsen. Gabriel Scott Selskabet har medvirket ved å utgi Jernbyrden på nytt, og ved å bidra til kvalitetssikring av manus mht innhold og lokalkunnskap. Ambisjonen er at stykket settes opp omkring St. Hans hvert annet år på åmland i Høvåg. I tillegg til den dramatiske 1700-tallshistorien om Jan Vibe, med dens elementer av humor, tragedie og levd liv og kjærlighet, er det grunn til å fremheve musikken, som vil få en sen- tral plass i oppsettingen. Mange Scott-sanger skal synges i stykket av Jens Olai Justvik og andre. Det borger også for kvalitet at det er Asbjørn Arntsen som har komponert musikken både til sangene og ellers til de musikalske innslagene i stykket.

Last ned og les Årsmeldingen for året 2008 [MS Word]

Scott-dagene 2008
28.-30.-31. august i Arendal og Høvåg Last ned programmet [PDF]
Dager som belyser dikterens stadig aktuelle engasjement for miljøet og for gleden og for mange som ikke hadde det så greit på vårt blide sørland. Dagene gir unike anledninger til å oppleve fremragende talere og Scott-entusiaster som Per-Arne Dahl, Jacob Jervell, Harald Olsen, Ole-Geir Feste og mange glade sangere og musikere som Asbjørn Arntsen, Kari Grostad, Rolf Meyer Tallaksen,The Hesnes Brothers Last ned programmet [PDF]

Treskopsten August 2008 [PDF]

Last ned og les Årsmeldingen for året 2007 [MS Word]

Noen bilder fra Scott-dagene 2007

Truls Erik Dahl med pil-og-bue. Mannen med barten er GSS medlem Olav Stenbro.

Jan Scott ved bautasteinen.

Foredrag for Agder Akademi 27. april 2006

av Tore Austad**

Gabriel Scott Jensen ble født i 1874 i Leith i Skottland, hvor faren var sjømannsprest. Han ville døpe sønnen Martin Luther, men moren syntes det ville bli i sterkeste laget, så han fikk nøye seg med å kalle ham opp etter erkeengelen Gabriel og i tillegg etter den skotske forfatteren Sir Walter Scott. Scott er altså døpenavnet hans, men som voksen droppet han Jensen og tok Scott til etternavn.

Begge foreldrene var meget musikalske og litterært interesserte, og moren laget en sang om og til barna sine, som ble uhyre populær i Norge, og som mange i forsamlingen sikkert kjenner: ”Vente på far”.

Tre søte småbarn med øyne blå

stille i skumringen sammen stå

følge med øynene alle dem

som i fra byen nu vende hjem.

Vente på far, vente på far,

trykke seg mot ruten, vente på far.

Gabriel er i sitt sjette år

ryster betenksomt sitt brune hår

klemmer mot vinduet pannen lett

...osv.

I 1882 ble faren sogneprest i Høvåg, og her vokste han opp, i prestegården, ved Høvåg kirke, hvor der er reist en minnevarde over ham.

Han begynte på middelskolen ved Kristiansand Katedralskole, og bodde da på hybel i Dronningensgate og østre Strandgate,og ble omgangsvenn med den 3 år eldre Vilhelm Krag.

Men han vantrivdes på skolen, og enda verre da han fortsatte på gymnaset. Det gjorde det ikke lettere at han av overlegen byungdom ble mobbet og kalt ”bone”- han var jo fra landet.

Sitt første dikt fikk han trykt i den radikale landsmålsavisen ”Sæbyggen ” i 1891.

Til slutt ble ikke skolegangen til å holde ut, så han sluttet etter 1.gym og begynte i smedlære ved Kolbjørnvik Mekaniske på Tangen ved Arendal, og siden på teknisk skole i Skien.Han ville fortsette sin tekniske utdannelse i Kristiania, men brøt av for å bli dikter på heltid, og debuterte i 1894 med diktsamlingen ”Digte”.( Halvparten av norske lyrikeres debutsamling heter ”Dikt”)

Sommeren 1894 oppholdt han seg i Kristiansand og vanket da i en kunstnerkrets som kanskje er den mest allsidig begavede krets som har kommet sammen i vår by. Det var komponisten Sigurd Lie, maleren Alfred Andersen, som senere emigrerte til Brazil og ble anerkjent som den brasilianske malerkunsts far under navnet Alfredo Andersen, og det var dikterne Vilhelm Krag og Gabriel Scott. Det store navn var naturligvis Knut Hamsun, som bodde i Kristiansand i Torridalsveien 14 i 5 måneder mens han fullførte arbeidet med romanen ”Pan”. Scott fulgte ham hjem en kveld, men kunne senere ikke finne veien- det var jo langt ute på landet.

Gabriel Scott har et meget omfattende og bredt forfatterskap, og skrev i alle genrer. Hovedgenren er roman. Her skrev han et tyvetalls, men han har også utgitt tre diktsamlinger, tre skuespill og en rekke samlinger med fortellinger, f.eks. Pider Ros historier. Han er regnet som en av våre betydelige barnebokforfattere, og bøker som Trip Trap Tresko, Gutten i røyken eller Hollenderjonas, Sølvfaks og Kari Kveldsmat hører til det som ofte blir kalt gullalderen i norsk barneboklitteratur, særlig verdsatt for det friske humør, ekthet og en dyp forståelse for det barnlige sinn.

Det bør også trekkes frem at tre av hans verker er filmatisert: Tante Pose, De vergeløse og Fant. Den siste er en av de store klassikere i norsk filmhistorie, regissert av Tancred Ibsen og med en uforglemmelig Alfred Maurstad i hovedrollen. Det må må altså være noe med bøkene hans – den faste fortellingen, at den har en klar, så å si rullende story, og anskueligheten,visualiteten, som har appellert til filmskapere.

I en liten parentes , for fullstendighetens skyld, kan det også nevnes at han holdt på å tulle seg bort med et par sjenerende avisartikler fra 30- årene. Den ene kalt ”Nasjonal Samling, landets redning”, og den andre ”Grip spaden, ungdom”, trykt i Tidens Tegn og senere i Germaneren, kamporgan for germanistiske Norge.

Nylig feiret vi med brask og bram ”Sørlandet i 100”, etter Vilhelm Krags skjelsettende artikkel i Morgenbladet, der han gav denne anonyme landsdel mellom østland og Vestland et navn, og dermed en identitet. Selv om Vilhelm Krag var navngiveren og skildret landsdelen i dikt, viser,fortellinger og folkekomedier, har vel Gabriel Scott mer enn Vilhelm Krag bidratt til å utdype og befeste bildet av Sørlandet og sørlendingene.De delte i sine forfatterskap landsdelen broderlig mellom seg: Vilhelm Krags revier var Vest-Agder med Ny Hellesund som som sitt Paradis, og Gabriel Scott Aust-Agder med Høvåg som sitt ur- Sørland.Bare sjelden beveget de seg over i den annens territorium – Scott gjorde det i Alkejegeren, som foregår i Kristiansand og på Flekkerøya.

Et spørsmål som ofte blir reist er om disse to forgrunnsfigurene i det som er kalt Sørlandsskolen i norsk littteratur har skapt et bilde av vår landsdel som er en myte, en falsk idyll, en ”drøm om en drøm” for å bruke en av Scotts egne boktitler.Var de romantikere,nostalgikere og idyllikere; ikke bare konservative, men direkte reaksjonære, som helst ville sette hele landsdelen på sprit?

Er det bildet som først og fremst disse to har skapt av vår landsdel og dets folkeferd, et falskt bilde, en evig sommerdag med måkeskrik og koselig dunk-dunk av snekka i sundet og idel harmoniske mennesker? I allefall har dette bilde fått politiske følger. Når deputasjoner av ordførere fra Agderfylkene drar inn til Oslo for å klage sin nød og forlange å få et eller annet plassert her nede, har de sjelden vunnet frem. Er det noen som husker ” TV2 til Kristiansand” og ”Sleipnerutbyggingen til Sørlandet”? Det blir ofte sagt at vi er så dårlige lobbyister, men det kan også tenkes at departementsfolk, stortingsrepresentanter og statsråder har lest ”Kilden” og har vanskelig for å synes synd på oss, for dernede har de det jo så greitt med sol og sommer.

Det er klart at det er sterke innslag av idyll hos Gabriel Scott.Han er romantiker, men også realist, og har gitt bitende kritikk av sosial nød og urettferdighet.I romanen De Vergeløse hudfletter han forholdene ved et barnehjem, og boken vakte en voldsom oppsikt og debatt, og fikk faktisk resultater i form av enkelte høyst påtrengte reformer. Ikke nok, selvfølgelig, for romanen har jo fått en sørgelig fornyet aktualitet i og med de nylige avsløringene av overgrep og omsorgssvikt ved barnehjemmene og erstatningssaker i kjølvannet av det.

Og etter Eilert Sundts banebrytende studier av fantefolket, gav Gabriel Scott som den første forfatter en realistisk og forståelsesfull skildring av de reisende, som de helst kalte seg selv, og båtfantenes evige konflikter med kystbefolkningen forøvrig

I tobindsverket ”Jernbyrden” gir han en gripende skildring av de harde krigs-, nøds- og trengelsårene i Agdesidenes nyere historie, blokaden av kysten under Napoleonskrigene. Sentralt i verket står Lofthus- opprøret, han som Wergeland sa ”gav Agdesidens sukk ord og mæle”, og som er det nærmeste vi har kommet revolusjon i vår landsdel.

Gabriel Scott var ikke bare idylliker, han var også en tendensdikter i harme over urett og overgrep mot uskyldige og forsvarsløse.Parallelt løper også dype refleksjoner over lidelsens problem, de avgrunnsdype spørsmål som ”ingen svarte på og ingen har svart på og ingen jordisk vil noensinne svare på.”

Det bringer meg over til teologien i Scotts verker.Det er lett å fornemme den dype religiøse understrømmen i det meste han har skrevet, men den er ikke så enkel å karakterisere. Begrepet panteistisk har ofte blitt brukt, og det passer ofte, men ikke helt. Nærmere kommer man ved å kalle den kristen mystisisme, i slekt med Jacob Bøhme og andre kristne mystikere. Dette er en strømning som alltid har eksistert i kristendommen, men aldri blitt helt akseptert, snarere bekjempet og til tider forfulgt som kjettersk og svermerisk. Det er helst i denne tradisjonen Gabriel Scotts religøsitet hører hjemme.

Kilden er helt sikkert hans mest kjente roman, men selv holdt han Helgenen for å være sitt hovedverk, og også Stien eller Kristoffer med kvisten. Helgenen fordi det er nok der vi kommer hans spesielle mystiske form for religiøsitet aller nærmest. Her er der skildringer av religiøs henrykkelse som er så vare og vakre at man er mest redd for å trekke pusten når man leser dem.

Som en har sagt: Det går en direkte linje fra Markus til fiskerne på Genesaret sjø og fra hjuringen på heia til hyrdene på Betlehemsmarkene.

Den form for religiøsitet han virkelig hadde fresende forakt for, var legpredikantenes vekkelsesmøter .

Og så et nytt, tilsynelatende motsatt trekk: humoren.Den er også tilstede hele tiden som et friskt folkelig oppkomme: comic relief a la Shakespeare, rene slapsticks a la Chaplin, svart galgenhunmor, saftige replikker og mest av alt: underfundigheter.Egentlig var han en melankoliker. Biografer har omtalt dype, depressive drag i hans personlighet. Men som Vinje sier: Den sanne, forsonende humor er ”berre skummet på sorga sitt djupe hav”.

Det sammensatte og motsetningsfylte er noe som er svært karakteristisk for hans forfatterskap. Her er romantikk og realisme, stille resignasjon og opprør, idyll og ramsalt virkelighet, vemod og melankoli mot humoren og det friske humøret.

Som fantekona som var blitt frelsessoldat, og en skokk med fanter hadde innfunnet seg på frelsestemplet for å ta dette i øyesyn. Mens hun fremfører sitt vitnesbyrd, observerer hun den stigende uro og munterhet på bakerste benk, og til slutt brister det for henne, og hun utbryter: ”Ja, e ser nok at dere sidder og flirer, men det drider e i- halleluja !”

Der er en scene i Jernbyrden der ungdommen hadde moro av å lytte til en gammel mann som kunne minnes hungersnøden i 1742, da folk måttte føre i seg sniler og frosk og slik; ja, de spiste makken til slutt.

-åssen smakte snilen, bestefar?

Jo, snilen va’kje så gal.

Men saksedyrane då?

å, dei va’kje no goe, dei smakte som olje omtrent.

Grasshoppa, bestefar, prøvde I grasshoppa noens tid?

Grasshoppa? Jou, grasshoppa va go.

End beidemarken da?

Nei, e smakte aldri på beiden, e sønst han va’ så stygg.

Humoren har først og fremst den funksjon å skildre ekte folkelighet; det feiende, friske, folkelige humøret, den overgivne latteren, den forløsende replikken – alt båret av en tro på det gode toet i folket, det sunne, en uovervinnelig seighet og uimotståelig livskraft og livsglede midt i slitet og armoden.

Gabriel Scott omtales ofte som hjemstavnsdikter, og med det menes implisitt en begrensning som dikter, at han sjelden kommer ut over det lokale.

Når er det å si at hjemstavnsdiktningen er et ektefødt barn av nyromantikken.Akkurat som nyromantikerne søkte det særegne, for ikke å si det sære, ved det enkelte individ, søkte man også det særegne ved den enkelte egn, dens personlighet, så å si.

Denne dragning mot provinsen er ikke noe særnorsk fenomen, men en del av bred strømning i europeisk litteratur.”Den skånske skole” i Sverige, ”den jydske skole” i Danmark, ”Heimatbevegelsen” i ’Tyskland. Vi finner den samme bevegelsen ut mot pereferien, mot utkanten og provinsen, i en tro på at man der gjenfant noe ekte og opprinnelig som var gått tapt i hovedstadens overfladiske, konvensjonelle kultur. Landskapet blir like meget et indre landskap, en sjeleskildring, en slags mystisk union mellom lende og lynne. .

Altså ikke noe sidespor, med et hovedspor. Dessuten en del av den unge nasjons viktige prosjekt: den nasjonale identitetsbygningen, hvor forfatterne med sin litterære kartlegging av landet kunne bidra med å vise frem norskheten i dens mange fasetter.